Jeg giftet meg med min mors 55 år gamle venninne fordi hun forsikret meg om at hun var alvorlig syk og bare hadde 6–7 måneder igjen å leve.😱😳
Hun hadde ingen barn, og jeg bestemte meg for å holde ut i noen måneder, for etter hennes død ville leiligheten bli min.
Hun var en forferdelig husmor: Det var konstant rot i leiligheten, ting lå strødd overalt, og noen ganger var det umulig å være på kjøkkenet.
Men jeg holdt ut.
Jeg tenkte bare på én ting: Det er ikke lenge igjen.
Men for noen dager siden fikk jeg vite noe som fikk bakken til å forsvinne under føttene mine.
Del 2
Den kvelden kom jeg hjem tidligere enn vanlig.
Kona mi var ikke hjemme.
Jeg bestemte meg for å lete etter dokumentene til leiligheten. Jeg ville forsikre meg om at den faktisk ville tilfalle meg etter hennes død.
I skapet fant jeg en mappe med dokumenter.
Blant dem lå avtalen jeg hadde skrevet under på før bryllupet.
Jeg hadde ikke engang lest den den gangen.
Jeg trodde det bare var vanlige formaliteter.
Men nå begynte jeg å lese sidene nøye.
Og for hver linje følte jeg meg verre og verre.
I avtalen sto det at dersom jeg tok initiativ til skilsmisse uten en tungtveiende grunn, var jeg forpliktet til å betale kona mi en enorm sum penger.
Dessuten var formuleringen laget slik at det praktisk talt var umulig å bevise en «tungtveiende grunn».
Jeg leste dette punktet flere ganger.
Så la jeg merke til noe annet.
Det sto ikke noe sted i avtalen at leiligheten automatisk skulle tilfalle meg etter hennes død.
Jeg kjente at hendene mine ble kalde.
I det øyeblikket hørte jeg en stemme bak meg:
— Endelig har du bestemt deg for å lese det du skrev under på.
Jeg snudde meg brått.
Kona mi sto i døråpningen.
Men hun så ikke ut slik hun vanligvis gjorde.
Foran meg sto en sprek kvinne som overhodet ikke lignet på en alvorlig syk person.
— Hvor er medisinene dine? — spurte jeg.
Hun smilte rolig.
— Jeg trenger dem ikke.
Jeg forsto ingenting.
— Men du sa at du bare hadde seks eller sju måneder igjen å leve!
— Jeg sa aldri det uten en grunn, — svarte hun.
Jeg følte meg lurt.
— Så du er frisk?
— Helt frisk.
Jeg kunne ikke tro mine egne ører.
Det viste seg at hun ikke hadde noen dødelig sykdom.
Hun hadde med vilje fortalt meg om «sykdommen» sin fordi hun ville finne ut hvorfor jeg hadde gått med på å gifte meg med henne så raskt.
— Trodde du virkelig at jeg ikke kom til å leve til slutten av året? — spurte hun.
Jeg var taus.
Jeg hadde ikke noe svar.
Så tok hun frem enda et dokument.
— Nå skal du lese dette.
Jeg tok imot papiret.
Det var et tillegg til ektepaktens vår.
Der sto det at dersom mannen inngår ekteskap utelukkende med tanke på ektefellens eiendom, er han ved et forsøk på skilsmisse uten en dokumentert alvorlig grunn forpliktet til å betale den fastsatte boten.
Jeg så opp.
— Hvorfor gjorde du alt dette?
Hun var stille lenge før hun sa:
— Fordi moren din en gang advarte meg om at du var interessert i leiligheten min.
Jeg stivnet.
— Hun sa at du hadde spurt hvem som skulle få leiligheten etter min død.
Jeg senket blikket.
Alt jeg hadde trodd var min utspekulerte plan, viste seg å være en felle.
Hun var ikke syk.
Leiligheten var ikke min.
Og nå, hvis jeg ønsket å skille meg fra henne og bare gå, måtte jeg betale en enorm bot.
Jeg så på henne og forsto for første gang at det ikke var jeg som hadde utnyttet henne hele tiden.
Hun visste fra begynnelsen hvorfor jeg giftet meg med henne.
Og hun lot meg tro at det var jeg som hadde lurt henne.
