😮 På sin første arbeidsdag bestemte han seg for å vise alle hvor «kul» han var. Men bare noen minutter senere angret han på ordene sine.
Den nye medarbeideren Artiom kom tidlig til kontoret.
Han var selvsikker, spøkte høyt med kollegene og prøvde hele tiden å vise at han var en viktig person der.
Han ville gjøre inntrykk.
Spesielt på ledelsen.
Midt i morgenrushet gikk renholderen Marina gjennom gangen. Hun vasket gulvet utenfor kontorene.
Artiom kom akkurat ut fra møterommet sammen med flere kolleger.
Da han så Marina, stoppet han brått.
— Kan du slutte å gå i veien? — sa han høyt.
Marina løftet hodet.
— Beklager, jeg blir snart ferdig og går.
Men Artiom hadde ikke tenkt å stoppe.
Han snakket med vilje enda høyere, slik at alle skulle høre ham:
— Forstår du i det hele tatt at folk jobber her? Du går rundt med moppen rett under føttene våre!
Det ble stille i gangen.
Flere ansatte så på hverandre.
Marina senket blikket.
— Jeg prøver å ikke være i veien…
— Da får du prøve hardere, — hånte Artiom. — Eller se i det minste hvor du går.
En av kollegene prøvde å stoppe ham:
— Artiom, kanskje det holder?
Men han bare gliste.
Han likte tydelig oppmerksomheten.
— Hva da? Jeg sier bare det som det er.
Marina tok stille bøtten sin og gikk til side.
Artiom snudde seg mot kollegene og smilte fornøyd.
— Sånn må man snakke hvis man vil bli respektert.
Han la ikke engang merke til at en mann i en elegant dress hadde dukket opp i enden av gangen.
Han betraktet situasjonen i stillhet i noen sekunder.
Så spurte han:
— Unnskyld… hvem er du?
Artiom snudde seg.
Og for første gang den morgenen forsvant smilet fra ansiktet hans.
Artyom snudde seg sakte mot mannen.
— Jeg? Jeg er en nyansatt. I dag er min første arbeidsdag.
Mannen nikket.
— Jeg forstår.
Artyom prøvde å smile:
— Og De?
Mannen svarte rolig:
— Jeg eier dette kontoret.
Det ble stille i gangen igjen.
Artyom ble blek.
— Jeg… jeg ville bare vise at jeg kan holde orden.
Eieren så på Marina og deretter på ham.
— Holde orden?
Han pekte på renholderen.
— De har nettopp ydmyket et menneske som bare gjør jobben sin.
Artyom senket blikket.
— Jeg mente ikke…
— Jo, det gjorde De, avbrøt mannen ham. — De gjorde det med vilje. Foran alle. På Deres første arbeidsdag.
Artyom sa ingenting.
Eieren fortsatte:
— Hvis De må ydmyke andre mennesker for å føle Dem viktig, har De ennå ikke forstått hva det vil si å arbeide normalt sammen med andre.
Flere ansatte så stille på Artyom.
Han prøvde å si noe:
— Kan De ikke bare gi meg en advarsel?
Eieren ristet på hodet.
— Nei. De er oppsagt.
Artyom ble stående helt stille.
— Men jeg kom jo bare i dag…
— Nettopp derfor, svarte eieren rolig. — Jeg vil ikke at slik oppførsel skal bli normalen på kontoret mitt.
Han vendte seg mot Marina:
— Marina, jeg beklager oppførselen hans.
Hun svarte lavt:
— Det går bra.
Artyom sto midt i gangen, rød av skam.
Tidligere samme morgen hadde han ønsket at alle kollegene skulle se på ham som den modigste og mest selvsikre personen.
Nå så alle på ham på en helt annen måte.
Før han gikk, sa eieren til ham:
— Husk én ting. Det er ikke en persons stilling, dyre klær eller høye stemme som gjør ham stor. Det viser seg i hvordan han snakker til dem som ikke kan svare ham.
Artyom forlot kontoret i stillhet.
Og han kom til å huske sin første arbeidsdag i lang tid.
