Etter middagen så jeg at mannen min helte noe i juicen min. Jeg sa at jeg hadde drukket den, men egentlig helte jeg den i all hemmelighet ut. Deretter la jeg meg i sengen og lot som om jeg sov… 😳😨
Den kvelden var alt som vanlig.
Vi spiste middag, og mannen min ga meg et glass av favorittjuicen min.
Jeg skulle akkurat til å ta en slurk da jeg plutselig så at han snudde seg bort og raskt helte noe fra en liten flaske i glasset mitt.
— Hva gjorde du akkurat nå? spurte jeg.
Han skvatt og smilte deretter:
— Ingenting. Jeg syntes bare juicen kunne trenge litt mer smak.
Jeg lot som om jeg trodde på ham.
Jeg førte glasset mot leppene og lot som om jeg drakk. Da mannen min snudde seg bort, helte jeg juicen i vasken uten at han merket det.
Noen minutter senere sa jeg:
— Jeg blir plutselig veldig søvnig.
Mannen min så på meg og svarte:
— Gå og legg deg.
Jeg la meg i sengen og lukket øynene.
Etter en stund hørte jeg mannen min komme inn på soverommet.
Han sto lenge ved siden av meg og sjekket om jeg virkelig sov.
Jeg prøvde til og med å puste så stille som mulig.
Så gikk han ut i et annet rom og ringte noen.
Jeg kunne knapt høre stemmen hans.
Men én setning fikk blodet til å fryse i årene mine:
— Ikke bekymre deg. Jeg ga henne så mye sovemedisin at hun ikke kommer til å våkne før i morgen tidlig.
Jeg lå helt stille og innså at mannen min nettopp hadde innrømmet overfor noen hva han hadde gjort.
Men noen sekunder senere sa han enda en setning, og da forsto jeg at alt var mye verre enn jeg hadde trodd …
Del 2
Jeg fortsatte å ligge med øynene lukket til mannen min hadde forlatt soverommet.
Da døren smalt igjen, reiste jeg meg straks og ringte søsteren min.
— Kom så fort du kan. Bare ikke fortell noen at jeg ringte deg.
Noen minutter senere kom mannen min tilbake.
Jeg la meg ned igjen og lot som om jeg sov.
Han gikk bort til sengen, sjekket om øynene mine var lukket, og gikk deretter ut av rommet.
Da hørte jeg at det ringte på døren.
Den samme mannen som mannen min hadde ringt, kom inn i leiligheten.
De snakket lavt sammen på kjøkkenet.
— Er alt klart? — spurte den fremmede.
— Ja. I morgen sier vi at hun ved et uhell tok for mange tabletter, — svarte mannen min.
Men de visste ikke at søsteren min allerede hadde kommet og ringt politiet.
Noen minutter senere banket politiet på døren.
Mannen min forsøkte å si at det hadde skjedd en misforståelse, men på kjøkkenet fant de et glass med sovetabletter, og på telefonen hans var samtalen og meldingene med medskyldige fortsatt lagret.
Det viste seg at mannen min ville bli kvitt meg for å få leiligheten som jeg hadde arvet etter foreldrene mine.
Jeg fortalte politiet at jeg ikke hadde drukket juicen, og at jeg hele tiden bare hadde latet som om jeg sov.
Den natten forsto jeg én ting: Personen jeg stolte mest på, viste seg å være den jeg måtte redde meg fra.
Jeg kom aldri tilbake til det huset igjen.
