I det siste hadde Maine Coon-katten vår stadig frest mot barnevakten og nektet henne å komme i nærheten av barnet. Først trodde vi at Degy bare ikke hadde blitt vant til en fremmed person, så vi stengte henne inne på et annet rom, helt til vi en dag forsto den virkelige grunnen til oppførselen hennes 😱
Etter at datteren vår ble født, forandret livet vårt seg fullstendig. De første ukene var kona mi nesten ikke borte fra den lille jenta, men hun kunne ikke være hjemme så lenge. På jobben ventet et viktig prosjekt på henne, og allerede etter noen få uker måtte hun tilbake på kontoret.
Jeg jobbet også fulltid, så vi trengte desperat en barnevakt.
Etter flere intervjuer valgte vi en kvinne som het Leli. Hun var rundt 40 år, hadde jobbet med barn i mange år, snakket rolig og virket som en person vi virkelig kunne stole på med barnet vårt.
De første dagene sa kona mi til og med flere ganger:
— Jeg tror vi virkelig har vært heldige.
Leli kom alltid presis, spurte hvordan barnet hadde sovet om natten, brettet barnets klær pent sammen og fortalte oss om kvelden hvor mange ganger den lille hadde spist og når hun hadde sovnet.
Det var bare ett problem. Degy tålte henne ikke.
Allerede den første dagen, da Leli gikk bort til barnesengen, stilte Maine Coon-katten seg mellom henne og barnet. Hun angrep ikke kvinnen, men så oppmerksomt på henne og freste lavt.
Vi hadde aldri sett Degy slik før.
Maine Coon-katten vår hadde bodd hos oss i flere år. Hun var en stor katt, men helt rolig. Hun var vanligvis vennlig mot gjester, lot vennenes barn klappe henne og viste aldri aggresjon uten grunn.
Derfor virket reaksjonen hennes på Leli spesielt merkelig.
— Hun er nok bare sjalu på barnet, — mente kona mi.
Vi prøvde også å finne en logisk forklaring. Plutselig hadde det kommet en baby, nye lukter, gråt om natten og nå også en fremmed kvinne i huset.
Men dagene gikk, og det ble bare verre.
Så snart Leli nærmet seg barnesengen, var Degy straks der. Noen ganger begynte Maine Coon-katten å frese og knurre høyt, og en gang kastet hun seg så plutselig frem at barnevakten forskrekket trakk seg tilbake.
— Jeg er redd for å være alene med henne, — sa Leli.
Og vi kunne forstå henne. Vi bestemte at Degy skulle være på et annet rom mens Leli var alene hjemme med barnet.
Hver morgen før vi dro, stengte jeg Maine Coon-katten inne der. Og hver gang skjedde det samme.
Så snart vi skulle til å gå, ble Degy urolig. Hun klorte på døren, mjauet og ropte noen ganger på oss så høyt og insisterende at hun kunne høres selv utenfra.
Og først etter omtrent en uke forsto vi endelig hvorfor Degy oppførte seg så merkelig 😳😰
Men omtrent en uke senere la kona mi merke til noe merkelig. Datteren vår ble urolig. Tidligere hadde hun vært rolig sammen med barnepiken, men nå begynte hun noen ganger å gråte så snart Leli tok henne opp. Om natten begynte den lille jenta også å våkne oftere.
Vi tenkte at det skyldtes alderen hennes, helt til det en morgen skjedde noe som fikk meg til å begynne å tenke alvorlig over det.
Jeg skulle akkurat til å stenge Degy inne på rommet da Leli gikk bort til barnesengen.
Maine Coon-katten forandret seg øyeblikkelig. Hun stilte seg foran barnesengen, la ørene bakover og begynte å frese høyt. Men hun så ikke engang på barnet.
Degy så bare på Leli. Som om det var henne hun advarte.
Den dagen sa jeg til kona mi:
— Jeg liker ikke dette. Degy oppfører seg aldri slik uten grunn.
Om kvelden kjøpte vi et lite kamera og installerte det slik at barnesengen og det meste av rommet var synlig.
Vi sa ingenting til Leli. Neste dag dro vi på jobb som vanlig, og Degy ble igjen stengt inne på rommet ved siden av.
Etter noen timer skrev kona mi til meg: «Se på kameraet.»
Jeg åpnet appen. Først skjedde det ikke noe uvanlig. Leli matet babyen, skiftet klær på henne og gikk rundt i rommet.
Men så begynte barnet å gråte. Smilet forsvant øyeblikkelig fra ansiktet hennes.
Hun gikk irritert bort til barnesengen og løftet babyen brått opp. Da datteren vår ikke sluttet å gråte, begynte kvinnen å riste henne hardt og si noe sint til henne. Deretter la hun henne tilbake mye hardere enn hun burde ha gjort.
Men det verste skjedde noen minutter senere.
Degy klarte på en eller annen måte å åpne døren som ikke var ordentlig lukket, og løp inn i rommet.
Da Maine Coon-katten så Leli ved siden av det gråtende barnet, stilte hun seg straks mellom henne og barnesengen og begynte å frese høyt.
Og da så vi noe vi overhodet ikke hadde forventet.
Leli ble sint, grep en gjenstand som lå ved siden av henne og slo Degy for å få henne til å trekke seg unna.
Maine Coon-katten hoppet tilbake. Men hun løp ikke bort.
Degy stilte seg igjen foran barnesengen.
Og fortsatte å frese og knurre.
På dette tidspunktet var vi allerede på vei hjem.
Leli prøvde å forklare at Maine Coon-katten plutselig hadde blitt aggressiv, og at hun hadde vært nødt til å forsvare seg.
Men hun visste fortsatt ikke én ting.
Vi hadde sett alt.
Leli kom aldri mer til huset vårt, og vi tok vare på opptaket fra kameraet og leverte det til de rette myndighetene.
