Alt jeg ønsket meg, var et rolig sted hvor datteren min og jeg endelig kunne føle oss hjemme. Men så snart jeg flyttet inn, møtte jeg en person som var fast bestemt på å gjøre livet vårt til et helvete.
Lastebilen med tingene våre kjørte av gårde like etter klokken to på ettermiddagen. Jeg sto i hagen med en eske på hoften og så på det lille huset som plutselig var blitt mitt.
Malingen flasset av, verandaen helte litt, og huset var ikke noe spesielt – men det var vårt.
Min åtte år gamle datter, Olivia, løp allerede barbeint gjennom det høye gresset.
– Mamma, det er en frosk der! – ropte hun. – Jeg har kalt den Kevin!
– Kevin blir ute! – ropte jeg tilbake og lo.
Jeg satte esken på bakken og tillot meg selv å trekke pusten dypt.
For seks måneder siden døde pappa og etterlot meg et hus ved innsjøen. For første gang på mange år, som alenemor, trengte jeg ikke lenger å betale husleie til noen andre.
Olivia flyttet fra en trang ettromsleilighet til et hus hvor hun hadde en hage, en innsjø og sitt eget rom.
Da jeg gikk tilbake mot bilen, så jeg en eldre mann som lente seg mot gjerdet mellom hagene våre.
– Hei, jeg heter Harold, – sa han. – Jeg pleide å fiske sammen med faren din. Han snakket alltid om deg.
– Jeg heter Samantha. Og det der er Olivia.
– Hun er en flott jente, – smilte han. – Hvis du trenger hjelp med den verandaen, har jeg verktøy.
Jeg rakk ikke å svare før jeg kjente at noen fulgte med på oss.
Jeg løftet blikket mot åssiden.
På balkongen til det store huset ved siden av oss sto en kvinne og så på den gamle blå Chevrolet-en min.
– God morgen, – hilste jeg høflig.
Hun svarte omsider:
– Kunne du være så snill å parkere den et annet sted? Den ødelegger utsikten min over innsjøen.
Jeg blunket.
– Dette er innkjørselen min. Jeg har ikke noe annet sted å parkere bilen.
– Det er Valerie, – mumlet Harold.
Valerie så på bilen min med avsky.
– Parker det skrapet et annet sted. Jeg vil ikke se den fra balkongen min.
Så gikk hun inn i huset og smelte igjen døren.
Tre dager senere kom Valerie bort til meg ved postkassen.
– Vi må snakke om bilen din.
– Den står på min eiendom.
– Den er stygg, – erklærte hun.
Så gikk hun nærmere.
– Kanskje slike mennesker som deg ikke burde bo i et sånt nabolag. Her bor normale, velstående mennesker. Ikke alenemødre med rustne Chevrolet-er.
Jeg ble rasende.
– Datteren min og jeg bor her nå. Du får venne deg til synet.
– Vi får se.
Den kvelden spurte Olivia:
– Mamma, hvorfor hater den kvinnen oss?
– Noen mennesker tror at en vakker utsikt er viktigere enn å være snill, – svarte jeg. – Det er hennes problem, ikke vårt.
Men det var ikke slutten.
Neste ettermiddag kom Harold innom med kjeks.
– Valerie har ikke oppført seg sånn for første gang, – sa han. – To familier har allerede flyttet på grunn av henne.
Så senket han stemmen.
– Balkongen hennes har ingen tillatelse. Steinmuren har heller ingen tillatelse. Noen av statuene hennes står på offentlig servituttområde. Jeg har dokumentert alt i mange år.
– Hvorfor?
– Faren din ba meg holde øye med tingene hvis det skulle skje ham noe.
Han rakte meg en mappe.
– Dokumenter alt. Ikke havn i konflikt med henne. Bare skriv ned og ta vare på alt.
Så smilte han.
– Og fortsett å parkere Chevrolet-en din akkurat der den står.
Det gjorde jeg.
Noen dager senere kom jeg hjem fra jobb og så en betongbil foran huset mitt.
Grå betong ble helt rett over Chevrolet-en min.
Jeg stivnet.
Så fikk jeg øye på Valerie, som sto i hagen sin og smilte.
– Jeg tror endelig du har lært leksen din, – sa hun. – Nå kommer du til å parkere det skrapet et annet sted.
Hendene mine skalv da jeg tok frem telefonen.
Da åpnet verandadøren.
Olivia kom ut på verandaen med en juicekartong i hånden.
Hun så på lastebilen, så på Valerie – og blunket til meg.
– Lille venn, gå inn igjen, – sa jeg.
– Straks, mamma.
Hun gikk bort mot Valerie.
– Frue, unnskyld, men jeg tror det er noe som skjer med verandaen deres.
Valerie rynket pannen.
– Hva snakker du om?
Olivia pekte.
– De mennene. Han som har mappen.
Jeg snudde meg.
To menn sto på trappen til huset til Valerie. Den ene hadde på seg en kommunal arbeidsuniform og festet et oransje varsel på døren hennes. Den andre snakket sint i telefonen.
Valeries ansikt ble likblekt.
– Å, Gud, nei.
– Hva gjorde du? – spurte jeg Olivia lavt.
– Jeg fortalte Harold hva som hadde skjedd, – svarte hun rolig. – I morges sa Valerie på telefonen til betongarbeiderne at innkjørselen tilhørte henne, og at de skulle komme klokken fire.
Hun tok en slurk til av juicen.
– Men hun ga dem adressen vår.
Jeg stirret på henne.
Harold dukket opp ved kanten av hagen sin, med mappen i hånden.
Lederen for betongarbeiderne gikk rasende bort til Valerie.
– Vi fikk beskjed om at dette arbeidet skulle utføres på deres eiendom. Du løy for arbeiderne mine.
Han spilte av et opptak av Valerie der hun ga dem instruksjoner.
Så gikk kommuneinspektøren frem.
– Vi må også snakke om ulovlige byggearbeider og de statuene som er plassert på offentlig servituttområde.
Valerie forsøkte å forsvare seg.
– Hun provoserte meg! Bilen hennes ødela alt!
Ingen svarte.
Arbeidslederen snudde seg mot meg.
– Vi beklager dette. Vi skal dekke alle reparasjonskostnadene for bilen din. Naboen din kommer til å betale dem.
– Takk, – svarte jeg.
Så gikk Olivia frem og rakte ut juicekartongen sin.
– Mamma sier at en kald drikke hjelper på en vanskelig dag.
Valerie så på den som om den var et våpen.
Noen uker senere var Chevrolet-en min reparert, og verandaen var malt med et friskt lag gule maling.
På huset ved siden av kom det snart opp et skilt med «Til salgs», etter at Valerie hadde fått bøtene sine.
En kveld krøllet Olivia seg inntil meg på verandaen mens solen gikk ned over innsjøen.
– Mamma, nå er vi hjemme, ikke sant?
– Ja, lille venn, – hvisket jeg. – Vi er hjemme.
Pappa etterlot meg ikke bare et hus.
Han etterlot meg et hjem.
