🚗💔 Svigerfaren min ga oss en bil i bryllupsgave og virket først som den mest omsorgsfulle personen. Men snart ble gaven til en konstant bebreidelse. Hver gang vi nektet å kjøre ham et sted, minnet han oss på: «Det var jo jeg som ga dere bilen!» Vi holdt ut lenge, helt til han en dag gikk over grensen.
Del 1
Etter bryllupet vårt ga svigerfaren min oss en bil.
— Den er til familielivet deres, — sa han.
Mannen min og jeg var veldig takknemlige.
Men noen måneder senere forandret alt seg.
Svigerfaren min begynte stadig å be oss om å kjøre ham et sted.
Først til landsbyen.
Så til nabobyen.
Deretter til vennene sine.
Annenhver dag ringte han:
— Jeg må til byen i morgen. Kan dere kjøre meg?
Når vi sa ja, var alt greit.
Men en dag sa vi nei.
— Pappa, det kan vi ikke. Vi har våre egne ting å gjøre.
Han minnet oss straks på det:
— Og hvem var det som ga dere bilen?
Vi svarte ikke.
Etter det ble slike samtaler vanlige.
— Jeg må til landsbyen.
— Jeg skal møte noen venner.
— Kjør meg til byen.
Og når vi sa nei, ble han fornærmet:
— Jeg har gitt dere en bil, og dere vil ikke engang gjøre dette for meg?
Samtidig var det vi som betalte for drivstoffet.
Vi betalte også for reparasjonene.
Forsikring, service og alle andre utgifter brydde han seg aldri om.
Men for ham var bilen fortsatt en grunn til å kreve at vi skulle kjøre ham rundt.
En dag ringte han igjen.
— I morgen kjører dere meg til nabobyen.
Mannen min svarte:
— Nei, pappa. Denne gangen kjører vi deg ikke.
Svigerfaren min ble straks sint.
— Hva mener du med at dere ikke kjører meg?
— Vi har våre egne planer.
— Har dere allerede glemt gaven?
Jeg blandet meg inn:
— Vi er takknemlige for bilen. Men det betyr ikke at vi er forpliktet til å kjøre deg et sted hver gang du ber om det.
Svigerfaren min svarte ikke.
Han sa bare:
— Greit. Jeg har forstått.
Dagen etter kom han til oss.
Jeg så straks at han var veldig sint.
Mannen min sa igjen:
— Pappa, vi kjører deg ingen steder.
Svigerfaren min så på bilen.
Så på oss.
Og sa:
— Da trenger dere kanskje ikke bilen likevel?
Vi forsto ikke hva han mente.
Men noen minutter senere skjedde noe vi aldri hadde forventet.
I sinne dyttet svigerfaren min bilen han hadde gitt oss, ut i en innsjø.
Vi sto fullstendig sjokkerte.
Han snudde seg og gikk.
Vi kunne knapt tro at mannen som en gang hadde gitt oss bilen, nå hadde ødelagt den bare fordi vi nektet å gjøre som han krevde.
Men svigerfaren min visste ennå ikke hvor mye han skulle komme til å angre på det han hadde gjort.
Del 2
Etter det som skjedde, tok svigerfaren min ikke kontakt med oss på flere dager.
Vi håndterte konsekvensene av det som hadde skjedd og prøvde å løse problemet med bilen.
Så kom han selv.
Denne gangen uten bebreidelser.
Han så helt annerledes ut.
— Jeg vil snakke med dere, sa han.
Mannen min så stille på ham.
— Jeg oppførte meg forferdelig.
Svigerfaren min innrømmet at han først hadde vært overbevist om at siden han hadde gitt oss bilen i gave, hadde han rett til å bruke den når han ville.
Han var vant til at vi nesten aldri sa nei til ham.
Og da han en dag fikk et bestemt «nei» som svar, bestemte han seg for at vi var utakknemlige barn.
Men etter at han hadde sett konsekvensene av det han hadde gjort, forsto han at han hadde mistet langt mer enn en bil.
— Jeg ødela alt selv, sa han.
Mannen min svarte:
— Pappa, det har ikke handlet om bilen på lenge.
Svigerfaren min senket hodet.
— Jeg vet.
For første gang innrømmet han at han stadig minnet oss på gaven og i praksis brukte den som en måte å kontrollere oss på.
Men det vanskeligste ventet fortsatt.
Vi hadde ikke lenger tenkt å la ham bestemme over livene våre.
Mannen min sa:
— Hvis du vil at vi skal ha et normalt forhold, må du aldri mer minne oss på gavene og aldri kreve tjenester fra oss i bytte mot dem.
Svigerfaren min nikket.
— Jeg forstår.
Noen dager senere kom han igjen.
Men denne gangen var det ikke for å be oss om å kjøre ham et sted.
Han hadde med seg penger og sa:
— Jeg vil i det minste delvis kompensere for det jeg gjorde.
Det hadde vi ikke forventet.
Mannen min avslo med en gang.
— Det er ikke nødvendig. For oss er det viktigere at du virkelig har forstått hva som skjedde.
Svigerfaren min svarte:
— Nå forstår jeg det.
Etter dette begynte forholdet vårt gradvis å bli bedre.
Men én regel ble stående for alltid:
En gave er en gave, ikke en rett til å styre et annet menneskes liv.
Svigerfaren min mistet bilen som han selv hadde gitt oss.
Men det han angret mest på, var ikke bilen.
Han angret på at han på grunn av sin egen stahet nesten hadde mistet sønnen sin og familien hans.
