💊🤰 I går kom en gravid kvinne inn på apoteket vårt. Hun gikk bort til kassen, men da hun hørte prisen på vitaminene og de nødvendige medisinene, begynte hun plutselig å gråte… Hun sa at hun ikke hadde nok penger…
Del 1
I går kom en gravid kvinne inn på apoteket.
Hun så ut til å være rundt tretti år.
Hun studerte pakningene lenge, sammenlignet dem med listen på telefonen og kom til slutt bort til meg.
— Jeg vil gjerne ha disse vitaminene og noen andre medisiner.
Jeg regnet ut alt og fortalte henne beløpet.
Kvinnen ble stille.
Så så hun på listen sin igjen.
— Hva om jeg bare tar det aller nødvendigste?
— Selvfølgelig. La oss se hva vi kan ta bort.
Jeg fjernet noen produkter og fortalte henne den nye summen.
Kvinnen tok frem lommeboken, telte pengene sine og sukket tungt.
— Det er fortsatt ikke nok…
Hun prøvde å smile, men plutselig begynte leppene hennes å skjelve.
Et sekund senere begynte hun å gråte rett ved kassen.
— Unnskyld… Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg gikk ut fra bak kassen og prøvde å roe henne ned.
— Ikke bekymre deg. La oss se på listen én gang til. Kanskje vi kan bytte ut noe.
Hun ristet på hodet.
— Jeg vil ikke gi avkall på noe babyen min trenger. Men jeg har nesten ingen penger igjen frem til neste lønning.
Det ble stille på apoteket.
Flere personer i køen så på oss.
Jeg skulle akkurat til å foreslå at hun kunne legge bort en del av kjøpet, da jeg hørte stemmen til en mann som sto bak henne i køen.
— Hvor mye koster alt hun har fått skrevet ut?
Jeg snudde meg.
Han så ikke på meg, men på kvinnen.
— Unnskyld?
— Jeg spør hvor mye hele kjøpet koster.
Kvinnen ristet straks på hodet.
— Nei, vær så snill. Det er ikke nødvendig.
Mannen svarte rolig:
— Jeg ber deg ikke om noe. Jeg vil bare hjelpe.
Han gikk bort til kassen.
Og så sa han en setning som fikk kvinnen til å begynne å gråte igjen.
Men denne gangen av en helt annen grunn.
Del 2
Mannen så på jenta og sa:
— Jeg betaler for alt du trenger. Ikke bare i dag.
Hun så forvirret på ham.
— Men jeg kan ikke ta imot så mye penger fra en fremmed.
— Jo, det kan du.
Han vendte seg mot meg:
— Regn ut hvor mye medisinene for tre måneder koster.
Jeg begynte å regne.
Jenta prøvde å stoppe ham.
— Vær så snill, ikke gjør det. Du vil jo allerede hjelpe meg.
Han ristet på hodet.
— Jeg vil gjøre det.
Da jeg fortalte ham beløpet, tok mannen frem bankkortet sitt.
Etter betalingen sto jenta stille og holdt posen tett inntil seg.
Så spurte hun:
— Hvorfor gjør du dette?
Mannen var stille i noen sekunder.
Så sa han:
— Fordi jeg en gang hadde en datter.
Det ble stille på apoteket igjen.
— Hun ventet også barn, fortsatte han. — Hun var gravid i sjette måned…
Han stanset.
— Men hun døde. Og barnet døde også.
Jenta dekket ansiktet med hendene og begynte å gråte.
Mannen fortsatte:
— Den gangen var jeg sikker på at ingenting kunne forandres. Men flere år senere forsto jeg én ting: Hvis jeg har muligheten til å hjelpe en annen kommende mor, vil jeg ikke bare gå forbi.
Jenta gikk bort til ham.
— Takk.
Han nikket bare.
— Du trenger ikke takke meg. Bare ta vare på deg selv og barnet.
Før han gikk, ga mannen meg telefonnummeret sitt.
— Hvis hun kommer tilbake og mangler noe, så ring meg.
Jeg så etter ham.
Han forlot apoteket alene.
Jenta sto lenge ved kassen og gråt, men denne gangen av lettelse.
Den dagen forsto jeg: Noen ganger kan et helt fremmed menneske gjøre noe for deg som du aldri vil glemme.
Og kanskje er det nettopp slik minnet om en man har vært glad i, fortsetter å leve — gjennom gode handlinger som blir gjort for andre.
