Sjeiken hadde i flere år lett etter en fremtidig kone og målte personlig midjen til hver eneste jente med et spesielt måleinstrument. Men en dag kom en svært frodig jente til utvelgelsen, og hun stilte seg selvsikkert foran alle. De andre jentene begynte å le av henne og var sikre på at apparatet ikke engang ville klare å måle figuren hennes riktig… 😧
Men det sjeiken gjorde etter målingen hennes, fikk hele salen til å bli stille. 😳
Del 1
I flere år hadde det blitt arrangert en uvanlig utvelgelse på palasset for jenter som ble invitert til å møte sjeiken.
Han het Omar.
Det var på tide at han valgte seg en kone, og derfor fikk jenter fra forskjellige familier invitasjoner. Blant dem var døtre av innflytelsesrike mennesker, utdannede jenter og skjønnheter som hadde forberedt seg spesielt til møtet.
Men sjeiken hadde ett uvanlig krav.
Han ønsket personlig å forsikre seg om at hans fremtidige kone hadde harmoniske kroppsproporsjoner.
Til dette brukte man et spesielt måleinstrument på palasset.
Jenta skulle stille seg midt i rommet, og en assistent festet forsiktig instrumentet rundt midjen hennes. Deretter så sjeiken på måleresultatene og stilte henne noen spørsmål.
I løpet av årene hadde dusinvis av jenter gjennomgått denne prosedyren.
Mange prøvde å endre utseendet sitt på forhånd. Noen gikk på strenge dietter, andre trente i timevis, og noen spiste nesten ingenting før møtet.
De var bare redde for én ting — å få høre at målene deres ikke var passende.
Men en dag dukket det opp en jente blant de inviterte som ikke lignet på de andre i det hele tatt.
Hun het Samira.
Hun var svært frodig.
Hun hadde runde former, brede hofter og en tydelig mage. Hun hadde på seg en vakker kjole som fremhevet figuren hennes i stedet for å skjule den.
Da Samira kom inn i salen, begynte flere av jentene straks å se på hverandre.
— Hun har også bestemt seg for å delta?
— Jeg lurer på om apparatet i det hele tatt er laget for slike mål.
Noen lo lavt.
Samira hørte alt, men ansiktsuttrykket hennes forandret seg ikke.
Hun gikk rolig bort til en ledig plass og satte seg.
En av jentene klarte ikke å holde seg:
— Hvis jeg var deg, ville jeg ikke ha kommet hit i det hele tatt.
Samira snudde seg mot henne.
— Hvis jeg var deg, ville jeg brydd meg mindre om andre.
Det ble stille ved bordet et øyeblikk.
Så smilte Samira og la til:
— Jeg vet veldig godt hvordan jeg ser ut. Og jeg trenger ikke andres tillatelse for å føle meg selvsikker.
Flere av jentene begynte å le igjen.
— La oss se hvor selvsikker du er når du står foran apparatet.
Samira trakk på skuldrene.
— Det får vi se.
Til slutt ble det hennes tur.
Hun reiste seg og gikk selvsikkert bort til midten av salen.
Assistenten tok frem det spesielle måleinstrumentet.
Flere av jentene hadde allerede problemer med å skjule smilene sine.
Samira stilte seg rett opp og sa rolig:
— Dere kan begynne.
Instrumentet ble festet rundt midjen hennes.
Assistenten så på måleresultatet, og ansiktsuttrykket hennes forandret seg litt.
Hun var stille i noen sekunder før hun så på sjeiken.
Omar fulgte nøye med på det som skjedde.
— Deres Høyhet… — sa assistenten lavt.
— Hva er det?
— Målingen er ferdig.
Sjeiken så på apparatet.
Alle jentene ble stille og ventet på reaksjonen hans.
Samira sto fortsatt helt rolig.
Hun prøvde ikke å skjule magen, så ikke ned og virket ikke det minste brydd.
Omar så på henne i stillhet i noen sekunder.
Så reiste han seg plutselig fra plassen sin.
Det ble helt stille i salen.
Alle ventet på at han skulle si noe.
Men ingen kunne forestille seg hva sjeiken ville gjøre som det neste.
Del 2
Omar gikk langsomt bort til Samira.
Alle jentene fulgte nøye med på ham.
Noen var allerede sikre på at han nå ville kunngjøre at målene hennes ikke oppfylte kravene.
Men sjeiken stoppet foran henne og spurte rolig:
— Visste du at målene dine er annerledes enn målene til de tidligere deltakerne?
— Selvfølgelig, svarte Samira.
— Og likevel kom du?
— Ja.
— Var du ikke redd for at de skulle le av deg?
Samira smilte.
— Det ville jeg ha vært hvis jeg hadde kommet hit for å få deres godkjennelse.
Det ble enda stillere i salen.
Omar så på henne i noen sekunder og henvendte seg deretter til de andre jentene.
— Dere har alle fulgt altfor nøye med på midjen hennes i dag.
Ingen svarte.
— Jeg inviterte dere ikke hit for å finne ut hvem som har den smaleste midjen.
Jentene så overrasket på hverandre.
Omar pekte på måleapparatet.
— Dette apparatet måler bare centimeter. Det kan ikke måle et menneskes karakter.
Han så på Samira.
— I løpet av de siste årene har jeg sett dusinvis av jenter som oppfylte alle de ytre kravene. Men mange av dem sammenlignet seg hele tiden med andre, var redde for hvert eneste ekstra kilo og var villige til å forandre seg selv på grunn av andres meninger.
Så så han på Samira igjen.
— Du kom inn hit vel vitende om at du ville være annerledes enn de andre, og du prøvde ikke én eneste gang å gjemme deg.
En av jentene spurte lavt:
— Men hva trenger vi egentlig disse målingene til da?
Omar svarte:
— For å forstå én ting.
Han tok en kort pause.
— Ikke hvor godt et menneske passer til en bestemt størrelse, men hvor godt det er i stand til å være trygg på seg selv.
Alle ble stille.
Samira så overrasket på ham.
— Betyr det at jeg besto prøven?
Omar smilte.
— Du besto den allerede før du stilte deg foran apparatet.
En av jentene som bare noen minutter tidligere hadde ledd av Samira, senket blikket.
Sjeiken vendte seg mot assistenten sin.
— Fjern apparatet.
Hun så overrasket på ham.
— Helt?
— Helt.
Han ønsket ikke lenger at noen i palasset skulle bli vurdert ut fra ett enkelt tall.
Deretter henvendte Omar seg igjen til Samira:
— Du kom hit med en selvtillit som mange av jentene før deg manglet.
Samira smilte.
— Og jeg trodde at dere bare ville sende meg hjem i dag.
— Det trodde jeg også, svarte Omar. — Helt til du kom inn i denne salen.
Jentene så stille på dem.
Tidligere samme morgen var Samira den alle tillot seg å le av.
Og nå var det nettopp hun som ble den eneste deltakeren som fikk sjeiken til å endre utvelgelsesreglene.
Og det mest uventede var at Omar etter denne samtalen ba Samira om å bli.
Han ønsket å bli kjent med henne, ikke gjennom målingene fra apparatet, men som menneske.
