🐺🌲 Den gamle kvinnen gikk ut i skogen for å samle ved da hun plutselig hørte en klagende pipelyd. Mellom tørre grener fikk hun øye på en liten ulvunge som hadde viklet seg fast og ikke klarte å komme seg løs. Kvinnen var redd for å gå nærmere, men medlidenheten var sterkere enn frykten. Hun befridde dyret — og noen sekunder senere forsto hun at hun ikke var alene i skogen.
Maria bodde i utkanten av en liten landsby og gikk ofte i skogen for å samle tørre grener.
Den dagen var hun allerede på vei hjem da hun hørte en merkelig lyd.
Kvinnen stoppet.
Fra de tette buskene hørtes en svak pipelyd.
— Hva er det der?
Maria gikk forsiktig nærmere og fikk øye på en ulvunge.
Den hadde satt seg fast mellom tørre grener. Jo mer den prøvde å komme seg løs, desto mer viklet den seg inn.
Den gamle kvinnen ble redd.
— Herregud … Bare moren ikke er i nærheten.
Hun sto på avstand i noen sekunder.
Ulvungen pep igjen.
Maria så seg rundt.
Det var ingen der.
— Greit. Hold ut, lille venn.
Hun gikk forsiktig nærmere og begynte å trekke grenene fra hverandre.
Ulvungen prøvde å komme seg løs, men kvinnen snakket rolig til den:
— Ikke vær redd. Jeg skal ikke skade deg.
Etter noen minutter fikk hun løs den siste poten.
Ulvungen spratt straks opp og løp et stykke unna.
Maria rettet seg opp og pustet lettet ut.
— Løp til moren din.
Men plutselig hørte hun kraftig rasling i løvet bak seg.
Kvinnen stivnet.
Hun snudde seg sakte.
Mellom trærne så hun en mørk skikkelse.
Maria forsto straks hvem det var.
Det var en ulvetispe.
Hun sto bare noen få meter fra den gamle kvinnen og så rett på henne.
Maria stivnet.
Ulvetispa beveget seg sakte fremover.
— Rolig … Jeg mente ikke å skade ham, — hvisket kvinnen.
Men rovdyret fortsatte å nærme seg.
Ørene hennes var lagt bakover, og pelsen på nakken hadde reist seg.
Maria rygget.
— Herregud …
Ulvetispa tok noen skritt til.
Nå var det bare svært kort avstand mellom dem.
Den gamle kvinnen snudde seg og løp mot vaktbua som sto like i nærheten.
Hun hørte tunge skritt bak seg.
— Bare jeg rekker det …
Maria grep tak i dørhåndtaket og fikk med store anstrengelser åpnet døren.
I siste øyeblikk rakk hun å løpe inn og smelle døren igjen.
Ulvetispa stanset rett foran vaktbua.
Hun gikk rundt den flere ganger mens hun snuste.
Maria presset ryggen mot døren og pustet tungt.
Gjennom det lille vinduet så hun ulveungen.
Den sto allerede ved siden av moren sin.
Kvinnen tenkte at ulvetispa nå ville gå.
Men plutselig så hun igjen rett mot vaktbua.
Så begynte hun uventet å skrape i bakken med labben ved siden av døren.
Maria trakk seg forskrekket tilbake.
Først en time senere forlot ulvene området.
Da forsto hun at det ikke finnes menneskelige lover i villmarken.
Noen ganger kan et menneskes godhet ende med å bli en tragedie for personen selv.
